Mai-juni tiden er høysesong for eksamen. Høye forventninger, prestisje og målsetninger setter høydene for hvordan man skal klare seg til eksamen og prøver. Men tiden er også høysesong for depresjon og stress blant studerende. Er forventningene for høye og presset for stort, eller er det bare elevene som ikke har lært å takle presset på en ordentlig måte. Eksamen eller noen som helst form for test av hvordan man som person presterer er jo naturlig nok pressende. Men er man presset for å nå opp til andres forventninger, eller er det ens egne ønsker. Svaret er naturlig nok en blanding av flere ting – men gjennomgående så heter det seg at man strekker seg etter målsetninger som gjør at alt annet virker ubetydelig. Men kan fenomenet skjæres ned og er det mulig å fjerne presset fra de studerendes skuldre. Sånn jeg ser det, så hjelper det jo heller ikke å sette ned deres forventninger, som ved for eksempel å fortelle dem at det resultatene fra denne prøven eller eksamen er ubetydelige i det lange løp – for senker man noens forventninger, så kan man også risikere å senke noens prestasjoner. Det sies jo at hvis man satser mot toppen så kommer man tid, men satser man mot bunn så har man også større sannsynlighet for å ende der nede.
Det sies at jenter/kvinner er mere utsatte for depresjon og stress enn guttene. Og at det kun er psyken som gjør forskjellen. Flere eksperimenterer derfor med hypnose og personlige “trenere” som skal hjelpe en psykologisk gjennom en eksamen. Forventninger er nok bare godt her i livet, men går det så langt at man ikke klarer å prestere fordi man vil prestere for høyt, så bør man finne alternativer som kan hjelpe en på vei. Personlig hater jeg alt som heter å teste meg i noe jeg kan. Psyken min går ned med en gang – men jeg har aldri opplevd å gå helt ned i kjelleren.
Noen som har noen gode råd til de som har problemer med dette, og eventuelt noen gode forslag?:)
Bilde er fra min eksamenslevering sist uke – ble champagne for å feire det!:)
